Valdemar III av Danmark
| Valdemar III Konge av Danmark | |||
|---|---|---|---|
 Valdemars kongesegl. Tegning av E. Rondahl | |||
| Født | 1314 el. 1315 Danmark | ||
| Død | 1364 Danmark | ||
| Beskjeftigelse | Aristokrat  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Richardis av Lauenburg | ||
| Far | Erik II av Slesvig[1] | ||
| Mor | Adelheid av Holsten-Rendsburg[1] | ||
| Søsken | Helvig av Slesvig | ||
| Barn | Valdemar og Henrik av Slesvig | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
| Annet navn | Hertug av Slesvig | ||
| Regjeringstid | 1326–1330 | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Valdemar III av Danmark (født 1314 el. 1315[2], død 1364) var konge av Danmark 1326–1330 og var hertug av hertugdømmet Slesvig som Valdemar V i tiden 1325–1326 og på nytt 1330–1364. Valdemars far var hertug Erik II av Slesvig og hans mor var Adelheid av Holstein, datter av Henrik I av Rendsborg. Valdemar var en motkonge fremmet mot den lite suksessfulle Kristoffer II av Danmark, og var i stor grad mislikt og motarbeidet av sine undersåtter. Hans regjering ble avsluttet da han abdiserte, som den andre danske konge i historien.
Da kong Kristoffer II av Danmark ble avsatt av det danske riksrådet den 7. juni 1326 og flyktet ut av landet valgte de danske stormennene i riksrådet en ny konge. Valget falt på den 11-årige hertug Valdemar av Slesvig. Valdemar var etterkommer av kong Abel, og dermed rettmessig arving til den danske trone. På grunn av hans unge alder ble Valdemars onkel på morsiden, den mektige greve Gerhard III av Holsten-Rendsborg («grev Gert» eller «Den kullede Greve»), som også var den største pantehandler av dansk eiendom, utnevnt som riksforstander og formynder. Styret til Valdemar, ved greve Gerhard, var minst like strengt som Kristoffers. Av de nye bestemmelsene var at alle kongelige borger i Skåne skulle bli revet og ødelagt, og alle stormenn fikk lov til å befeste sine eiendommer og hjem. Det viktigste tiltaket var dog loven Constitutio Valdemariana som slo fast at for framtiden måtte samme person ikke være herre over hertugdømmet Slesvig og kongeriket Danmark på samme tid.
Således ga Valdemar opp sitt hertugdømme Slesvig og ga tittelen til sin onkel og formynder, og således ble den første holsteiner, Gerhard, hertug av Sønderjylland, eller av Slesvig som det kom til å bli hetende.
Danmark var nå i praksis totalt i hendene på enkelte stormenn. Det var ikke populært hos folket. Flertallet av stormennene var utlendinger, og mange skrev ut nye harde skatter. I 1328 reiste bøndene på Sjælland til opprør som dog ble nedkjempet. I 1329 var det bøndene i Jylland som reiste seg. De hadde noe større framgang, men også dette opprøret ble slått ned. Til slutt oppga greve Gerhard kongedømmet på Valdemars vegne og i 1329 ble Kristoffer II tillatt å komme tilbake til tronen. Valdemar ble igjen hertug av Slesvig hvor han regjerte til han døde i 1364.
I 1340 ga han sin eneste søster Helvig av Slesvig til ekteskap til Valdemar Atterdag, den nye kongen av Danmark. I løpet av slutten av hans styre ført hertugen av Slesvig en endret politikk mot Danmark hvor krig ble vekslet med samarbeid.
Valdemar ble gift med Richardis av Lauenburg (død 1384), datter av greve Günzelin VI av Schwerin-Wittenburg (død 1327). Sammen fikk de sønnene Valdemar (1338–1360) og Henrik (Heinrich) som arvet hertugdømmet etter farens død.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Valdemar 3 Eriksen 1315-1364 Danmarkshistorien.dk Arkivert 19. juli 2011 hos Wayback Machine.